Faen, faen, roper jeg innvendig. Faen, faen roper jeg hele veien hjem. HOLD DEG UNNA! Ikke kom NÅ. Ikke idag. Hold meg oppe litt lenger. FUCK! Fra gledesrus til dødsønsker på null komma svisj. Du må ikke tro at jeg ikke har kjent at du har vært der. Jeg vet du har lusket i kulissene mens jeg har sved på en sky, brent av en månedslønn og ikke stoppet å smile. Du har vært der, hvisket meg i øret at snart, snart er det over. Snart er du trykt ned i asfalten igjen. Veien opp er så jæva lang, Så jævla bratt og tung og jeg klarer ikke.

når man må stoppe opp, holde seg fast og bestemme seg for å puste igjen fordi man savner noen så fælt at man nesten ramler sammen!

konstant fylleangst

jeg angrer sånn på at jeg slapp deg inn, at jeg ga deg en del av meg som jeg har holdt hemmelig så lenge. jeg lærte ikke en dritt av dette bortsett fra å være mer tilbakeholden.

for tiden (en oppdatering)

i tiden etter idol har jeg jobbet meg halvt ihjel. jeg har spilt der folk har gitt meg sjangsen, jeg har opprettet et firma, jeg har gitt ut to singler og jeg sjonglerer fem jobber ved siden av musikken. jeg er konstant blakk, sliten og til tider sur. sånn som idag. jeg trenger en sjangse. jeg trenger at noen har trua på meg og ønsker å satse. alene er jeg føkkings lost. jeg overdriver nok ikke om jeg sier jeg har sendt ut 200 mail den siste uka. jeg har sendt mailer til bookingfolk, festivaler, radiostasjoner, aviser, konsertarenaer, management og promotører. jeg har ikke fått ett eneste svar. jeg har ringt utallige folk for å prøve å komme meg inn hos de og jeg får ikke svar. singelen jeg slapp for en uke siden gjør det ikke så fryktelig bra. jeg som elsker den sangen og er så ufattelig stolt av den. folk kjøper den rett og slett ikke. ok, tenker jeg. jeg driver med dette fordi jeg ikke vil gjøre noe annet. folk jobber seg halvt ihjel i mange år før de får en sjangse og jeg kan jo ikke gi meg etter ett år. eller kan jeg det?! denne bransjen er så full av lovord og avtaler, men det er så mye snakk og så lite handling. jeg er ikke laget for dette, tror jeg. jeg valgte å bli med på idol for å gi meg selv ett spark i rævva for å komme igang med musikken igjen. det har jeg klart. jeg visste hele tiden at det var i tiden etter idol jobben startet. jeg hadde ett nøkternt syn på idol og skjønte at dette ikke var en enkel vei inn i musikkbransjen, men jeg tror ikke jeg forberedte meg nok. fy flate. sånn, da fikk jeg lufta tankene mine litt. hej då.

hard hud...

... er noe man må ha i denne bransjen. den må være så hard at man ikke kan file den av engang. jeg fikk en mail idag. en mail der det stod at de ikke ønsket å jobbe med meg. en mail jeg visste skulle komme, men som har tatt så lang tid at jeg håpet at de hadde ombestemt seg. det hadde de ikke. lykke til videre stod det. takk for det. jeg hadde jo ikke sett for meg et samarbeid med de uansett, men å vite at de likte musikken min og hadde ønsket å jobbe med meg hadde nok gitt meg en liten boost. jaja, on to the next one for jeg gir jo selvfølgelig ikke opp. det er bare at jeg ser så mange andre som får kontrakter i hytt og gevær, de får tusenvis fler views på youtube enn meg, de får flere likes på sanger de deler på facebook. jeg skal ikke klage mer altså. måtte bare få det ut på en måte. kanskje jeg skal skrive en sang om det? bra, men ikke bra nok.

.

jeg leter etter bikini. det er noe jeg ikke har gått i på sikkert ti år.

takknemlig.

i går satt jeg, fyllesyk og jævlig i sofaen og så på idol. vi fikk nemlig dvder av alle opptredene våre. jeg gråt og gråt. ikke fordi jeg var lei meg, men fordi jeg var så utrolig takknemlig. livet mitt i fjor og i år skulle man ikke tro var det samme. i fjor sov jeg, gråt og gikk til behandlig fordi jeg rett og slett møtte veggen i en sinnsyk fart. i år sitter jeg i sola, smiler og koser meg. jeg klarer å se lenger enn til neste dag og er ti tusen ganger mindre bekymret. jeg var så bekymret i fjor. bekymret for framtida (selv om jeg ikke kunne se for meg en framtid) bekymret for penger, bekymret for helsa og bekymret for hvordan dette skulle gå. i år tar jeg en sjanse jeg aldri i verden hadde turt og tatt i fjor. jeg har sagt opp en god og trygg jobb som betaler godt, og skal leve litt fra hånd til munn. jeg skal spille musikk, jobbe i bar og som sanglærer. jeg er klar for å leve litt igjen. ikke bare sitte på et kontor og glede meg til helg. denne sjansen tar jeg fordi jeg har kommet langt. så utrolig mye lenger enn jeg hadde trodd. familie og venner ser en endring i meg. jeg kjenner at ting har endret seg. de har endret seg veldig. ett banalt eksempel er at jeg idag har glemt av måleutstyret mitt. ti timer uten det hadde før satt meg ut og stresset meg mer enn jeg klarer å forklare. idag tenker jeg; skitt au, jeg kjenner da kroppen min godt nok til å vite hva blodsukkeret mitt er. det er så deilig. så utrolig deilig. nå skriver jeg som om alt er en dans på roser. det er det ikke. jeg har hatt mine panikkanfall den siste tiden, men jeg kommer meg gjennom de enklere. jeg er flinkere til å lytte til kroppen min og flinkere til å si nei om jeg kjenner meg sliten. jeg er jo sliten nå også, men en annen type sliten fordi dagene mine fylles mer og mer av musikk. jeg er musiker nå. jeg er i studio, jeg spiller konserter og har blitt mye tryggere på mitt eget uttrykk. veien har vært lang, tung og til tider uoverkommelig, men jeg har klart meg. jeg kom meg iallefall litt ut av depresjonshelvete! jeg er stolt over meg selV, stolt over det jeg har oppnådd og stolt over å kunne se tilbake på dette og kjenne at jeg har blitt kjent med meg selv på en ny måte. jeg er takknemlig for mine venner og familie som har holdt ut med meg. de har hørt på meg mens jeg har grått så jeg ikke har fått puste, de har holdt rundt meg og sagt at ting kommer til å gå bra selv om jeg ikke trodde det. de har ikke gitt meg opp. de har oppfordret meg til å ta sjanser. ina sa at 2012 skulle være året jeg skulle være tøff. det har brakt med seg en helt eventyrlig idolreise. en reise jeg aldri trodde jeg skulle klare. en reise som ble gjort fordi folk hadde trua på meg. mye mer trua enn jeg hadde på meg selv. søstra mi maste hull i hodet på meg om å melde meg på idol og til slutt skjedde det. helt uten forventninger havnet jeg på en 8.plass. jeg ble nummer 8 av 5000. folk trodde på meg. og nå tror jeg på meg selv i en større grad enn før. de negative tankene om at jeg ikke er bra nok, fin nok og flink nok sniker seg inn i hodet mitt, men jeg er flinkere nå til å feie de bort. JEG ER FLINK NOK! dette ble et langt innlegg, men det var viktig for meg å få det ut. takk.